-rýnenn, adj. runenkundig; in: full-rýnenn.
rýta (tt; norw. ryta; vgl. ahd. rüzen) grunzen (vom schweine): part. prs. n. sg. dat. rýtanda svine, rótlausom vij)e .. verþet maþr svá tryggr at fjesso true Hqv 843.
ryþja (rudda; norw. rydja, fcer. ryÖja, asehtved. ryf)ia, adän. ryþiæ; vgl. ahd. riutan) räumen, verlassen: inf. mono haler aller heimstQþ ryþja Vsp 562.
rséfr, n. (fcer. rævur; vgl. aschwed. räf (dach% norw. ræve (dachraum') dach: sg. dat. varþ hann (Þórr) þess varr, at stóllinn fór undir honum upp at ræfri FM 616Wr; acc. (himen kalla) alfar fagra 15 ræfr Alv 129; pl. acc. ranna þeira es ek ræfr vita, mins veitk mest magar Orm 248 Ur. — Vgl. ráf.
ræna (nd; norw. fcer. ræna, aschwed. räna, adän. rænæ; vgl. ahd. rahanen in: hi-rahanen) 1) berauben (ehn eho):^ inf. hverr mon Baldre at hana verþa ok Oþens sun aldre ræna? Bdr 8*, (HQþr mon) OJjejis sun aldre ræna Bdr 9*; part. prt. m. sg. acc. så (harmr vas) sárastr, es Sig-VQrþ minn sigre rændan i sæing vQgo Ghv 172; 2) ausrauben, plündern: part. prt. n. sg. acc. (Hróþmarr) haffu rænt ok brent landit HHv 5 pr 11.
rséser, m. (vgl. ags. ræswa: Bugge, Helgedigt. 33) fürst: sg. nom. sjå mon ræser (SigvQrþr) rikstr und sólo Bm 143, ræser enn regenkunge (JQrmonrekr) Hm 261; gen. ræses (Helga) rekka es þú vilder RQn gefa HHv 183; dat. HQgna dotter .. ræse (Helga) sag{>e HHI 182.
-ræþe, n. l)gewalt, herrschaft; 2) anschlage Unternehmung; in: folk-ræþe (1); flá - ræf>e, harþ - ræj>e, stór - ræþe (2).
røgja, älter vrøgja (gj>; norw. røgja, aschwed. röghia; got. wrohjan, ags. wregan, afris wrogja, ahd. ruogen) anklagen; ver-läumden: prs. ind. sg. 3. hann (Þórr) ræþr ró þeims røger hér goþ qII ok guma Ls 553.
røk, n.pl. 1) entwickelung od. verlauf einer begebenheit (von an fang bis zu endej, begebenheiten, schicksale: acc. fyr þjój>a røk cehe man von Völkergeschick etwas wusste' (in der urzeit, vor er-schaffung der menschenJ^Hqv 145B, segjm þat et tionda (tolfta), alz (hvi) fm tiva røk qII , Yafþrúþner! viter Vm 381 42% feigom munne mæltak mina forna stafe
ok of ragna røk Vm 55*, firresk æ forn røk firar (von alten geschickten soll man sich fernhalten' (vergangenes soll man nicht aufrühren) Ls 25% qII of røk fira 5] ((über alles was die lebenden betrifft') VQromk, dvergr! at viter Alv 91 111 131 151 17* 19* 211 23* 25* 27* 29* 31* 33*; 2) insbes. das letzte schicksal, der Untergang: nom. ero þat svik ein, es sea .0 þykkjomk, eþa ragna røk ((der Untergang der götter, das weltende') HH II392, gørf)esk røk ragna Am 21*; acc. fram sék lengra umb ragna røk í'Qmm sigtíva Vsp 44* 49* 58*, svá komer manna meirr aptr á vit, es lauss Loke lif>r ór bQndom ok i ragna røk rjúfendr koma Bdr 14% i aldar røk ((am ende der weit') hann (NjQrþr) mon aptr koma heim meþ vísoin VQnom Vm 393. 20 Compositum: røk-stóll.
røkja (kþ; norw. fcer. røkja, aschwed. í'ökia; alts. rokian, ags. récan, ahd. ruochen) auf etw. (eht) achten, sich um etiv. kümmern: prs. ind. pl. 2. liggja linklæþe f>aus 25 ér litt rékeþ Am 158; opt. sg. 1. (mit suffig. pron.) lýgr þú nú, Atle! þót þat litt røkjak Am 91*.
røkr, n. (got. riqis) finsternis, dunkel: sg.nom. pl. gen. nú's røkr røkra (dichte 30 finsternis' Hdll3; sg.gen. ulfge hefr ok vel es i bQndom skal bíþa ragna røkrs (auf die götterfinsternis, den Untergang der gotter' Ls 39* (über den ursprung des ausdruckes s. Mhff, Hz 16, 146 fg.). 35 røk - stóll, m. t stuhl der entscheidung', stuhl von dem herab entscheidende urteile ausgesprochen werden, richterstuhl: pl.acc. gengo regen qII á røkstola Vsp 6* 9* 23* 25*. 40 røkva (praet. unbelegt; vgl. got. riqizjan) dunkel werden: part. prt. n. sg. nom. reij) á varge, es røkvet vas, fljóf) eitt es hann (Heþen) fylgjo beidde HHv 35 K -rØnn, adj. (alts. ahd. -roni in: ost-45 roni u. a.) entsprossen, entstammt; in: ald-rénn, åt-rønn, suþ-rénn.
1. røl>a, f. (norw. røda, fcer. rø6a) ge-spräch, rede: sg. nom. lidde hver réþa Am 19*; acc. ber minnesQl minom gelte, 50 svát qII mune orj) at tina, þessa rø{)0, áþriþja morne, þás þeir Angantýr ætter rekja Hdl 46% monk segja j>ér sanna réþo Hlr 5*Nþ. Composita: gaman-røj)a, hugaþs-réþa,