(von geburt) k'önige seid, habt euch beiseite schieben, erniedrigen lassen'Hm 52; B. praepos. 1) c. dat. a) hinter .. her, nach: Sigurþr reiþ eptir slóþ Fáfuis Fm 44 pr 1; b) nach, aus anlass: eptir þeiri SQgu er kvæþi þetta Bþ 4; c) xum ge-dächnisjmds: konungr åtti.. son tiu vetra gamlan ok hét Agnarr eptir bróþur hans Orm 31, J>au (Sigmundr ok Borghildr) hétu son sinn Helga ok eptir Helga Hjqr-varþssyni HHII2; 2) c. acc. nach (temporal): eptir þetta falz Loki í Fránangrs forsi Ls 65 prl, haugr var gQrr eptir Helga HHII37 prl, Fáfnir ok Reginn krofþu Hreiþmar niþgjalda eptir Otr bróþur 15 sinn forderten verwandtenbusse nach dem tode (oder: aus anlass des todes) ihres bruders' Bm 9 prl, eptir þat eggjaþi Reginn Sigurþ at vega Fáfni Rml4 pr 7, eptir orrostu kva]> Reginn Bm 25 pr 2, Brynhildr vildi 20 eigi lifa eptir Sigurþ OþrI25 pr 3, eptir dauþa Brynhildar váru gQr bål tvau Hir 1, SkjQldr åtti þann son er Friþleifr hét, er lQndum ré|> eptir hann Ort 5, hann (Fróþi) tók konungdóm eptir foþur sinn Ort 6. er, s. es.

erakende, verderbte lesart Alv 11*, s. S. x. st. erende, n. s. eyrinde. erfa (ff>; norw. erva, aschwed. ärva, áddn. ærve; afris. ervia, ags. yrfan, irfan, alts. gi-ervan, ahd. erben) einen gestorbenen (ehn) durch ein leichenmahl ehren, wodurch man in feierlicher toeise die erbschaft antrat: inf. (Guþrún) øxte ol-drykkjor at erfa bréþr sina Am 711.

erfe, n. (nomo. erve, feer. ervi, aschwed. ärve; got. arbi, alts. erbi, ags. erfe, yrfe, ahd. erbi) erbmal, leichenschmaus: sg. dat. c. art. at erfinu bar Borghildr q1 Sf7; acc. gQrt hefr þítt erfe Am 81G, at fm erfe at q11 oss drekker Ohv 84.

Composita: erfe - nyte, erfe - vorþr. erfe-nyte, m. erbniesser, erbe: sg. are. ák til ungan erfenytja Sg 26 K

erfe-VQrJr, m. (alts. erbi-ward, ags. yrfe-weard) dass.: sg.nom. enn øre erfe-vQrþr HQgna Akv 12*; pl. acc. ala mon (Guþrún) sér jóf>, erfevQrþo, erfevorþo Jónakrs sunom Sg 621-2, ólk mérjóþ, erfe-VQrJo, erfevorþo Jónakrs sunom Ohv 143*4.

erfiþe, n. (aschwed. arvuþi, ærvuþi, adän. ærvaþi, ærfoþæ, ærvæth; vgl. got.

arbaiþs, f., alts. arbed, arbid, f. arbédi, arbidi, n., ags. earfoö, earfoöe, n-, afris. arbeid, arbed, n., ahd. arbeit, arbeiti, f.) beschwerlichkeit, mühe: sg. acc. hefr eyr-5 inde sem erfiþe ? entspricht der erfolg der angewandten mühe? IJrk 91, hefk erfiþe ok eyrinde Þrk 10 % hQfom erfije, etke eyrinde HHv 51, taka (montu þangat) vi{) vil ok erfiþe Hrbl 141, askr Yggdrasels 10 drýger erfiþe meira an menn vite Orm 35— Zur etymol. vgl. Bugge, Beitr. 24, 439.

erfij>r, adj. (das n. erlitt norw. erhalten in der form ærve) beschwerlich: n. sg. acc. hvat's manna þat .. es hQfomk auket erfitt sinne? Bdr 52.

erfþ, f. (aschwed-. ärfj), adän. ærvt) erbschaft: sg. nom. sú mon erfþ epter Am 653.

erge, f. (ahd. argi) unxüchtige begierde, geilheit: sg. acc. þurs rístk þér ok þria stafe: erge ok øje ok óþola Skm 372. — Vgl. arga.

ermr, f. (norw. erm, fær. erma, ermi, 25 scliwed. ärm, m., dän. ærme, n.) ärmel: pl. acc. huskona .. sterte ermar Bþ282, reist hann (Sigurþr) mej) Gram frá hQfuþ-smátt brynjuna i gøgnum niþr ok svá ut i gøgnum báþar ermar Sd 9. 30 es, jünger er, anaphor. part. u. conj., eigentl. gen. sg. neutr. des demonstr. pronomens (er' (got. is); die ältere form, die in den Eddahss. nur mit apokope des e in der enklise an pr onn. u. advv. 35 vorkommt (s. unten II) ist in unserer ausgabe in den poet. stücken überall hergestellt. — I. unverkürzt, A. als anaphor. oder relat. partikel: 1) die ursprüngl. anaphor. bedeutung tritt noch an einigen 40 stellen %u tage, wo es, scheinbar abun-dierend, im einfachen satxe ein vorangestelltes satxglied wider aufnimmt: þrár hafþar es ek hef til þíns gamans Sehnsucht, sie (eigentl. (davon') habe ich gern habt nach deiner liebe' Fj 501, eyvitar firna es maþr annan skal Hqv 93 \ Sviþorr ok Sviþrer es ek hét at SQkmimes {so hiess ich' Orm 50x, ójafnt skipta.es þu munder meþ Qsom lijbe Hrbl 74, sátter 50 þínar es viljak snimma hafa Alv 71, nio rQstom es þú skylder neþarr vesa HHv 16*, ræses rekka es þú vilder RQn gefa HHv 18*, rifja rétte es þú mont1, rekr!